Acts 7

이 장을 의도를 가지고 읽기

Acts 7 is Stephen's defense before the Sanhedrin, the longest speech in Acts, and the story of the first Christian martyr. Accused of speaking against the temple and the law, Stephen retells Israel's history from Abraham through Joseph and Moses to David and Solomon, showing that God has always met his people outside the land and outside any building, and that Israel has always resisted the deliverers God sent. He ends by charging the council with betraying and murdering the Righteous One. Enraged, they stone him while he sees Jesus standing at God's right hand and prays for their forgiveness. A young man named Saul watches.

장 주석 열기

Acts 7 is a history lesson that ends in a stoning. Stephen, accused of speaking against the temple and the law, does not deny the charges directly. He tells Israel's story, and the way he tells it is the defense. God appeared to Abraham in Mesopotamia, long before there was a land or a temple, and gave him a promise rather than a foot of ground. Joseph was rejected by his brothers and became the ruler who saved them. Moses was rejected by his people twice, once in Egypt and once in the wilderness, and met God on holy ground in the desert near Sinai, far from Jerusalem. The people who received the tabernacle, built to a heavenly pattern, turned to a calf and to the stars. Solomon built a house, but the Most High does not dwell in houses made by hands; heaven is his throne. Then Stephen turns on his judges. You always resist the Holy Spirit, as your fathers did; they killed the prophets who foretold the Righteous One, and you have betrayed and murdered him. The council's rage is immediate. But Stephen is looking elsewhere. He sees heaven open and the Son of Man standing at the right hand of God, and he says so. They drag him out and stone him, laying their coats at the feet of a young man named Saul. Stephen's last words are prayers: receive my spirit, and do not hold this sin against them. Luke says he fell asleep.

핵심 본문

Acts 7:2-8 Acts 7:30-38 Acts 7:44-53 Acts 7:54-60 Isaiah 66:1-2

Historical and literary context

Stephen was one of seven men chosen in chapter 6 to serve the Greek-speaking widows, and his preaching in the Hellenistic synagogues drew the charge that he spoke against Moses and the temple. The Sanhedrin was the same council that had condemned Jesus. Stephen's speech draws on Genesis, Exodus, Amos, and Isaiah, and reflects a reading of Israel's story in which the tabernacle, made to a heavenly pattern, stands over against the temple, and in which God's presence was never confined to Jerusalem. His death, apparently a mob action rather than a formal execution, scattered the church and, Luke notes, was approved by Saul of Tarsus.

How the chapter unfolds

Verses 1 to 8 cover Abraham, called in Mesopotamia and given no land but a promise. Verses 9 to 16 cover Joseph, rejected by his brothers and made a ruler in Egypt. Verses 17 to 43 cover Moses at length: his birth, his rejection by his own people, the burning bush on holy ground far from the land, the exodus, the promise of a prophet like him, and the golden calf, with Amos quoted on Israel's idolatry. Verses 44 to 50 move from the tabernacle to Solomon's temple and Isaiah's word that the Most High does not dwell in houses made by hands. Verses 51 to 53 are the indictment. Verses 54 to 60 are the vision, the stoning, Saul at the edge, and Stephen's two prayers.

Why this chapter matters

Stephen's speech is the New Testament's most sustained reading of the Old Testament as a story of rejected deliverers, Joseph and Moses foreshadowing Jesus, and of a God who is not bound to one place. It laid the foundation for the church's move beyond Jerusalem and the temple. His death models Christian martyrdom on the pattern of Christ: he commits his spirit to the Lord Jesus, as Jesus committed his to the Father, and prays for his killers' forgiveness, as Jesus did. His vision of the Son of Man standing, rather than seated, at God's right hand has been read as Jesus rising to receive him. And the presence of Saul at the stoning is Luke's quiet introduction of the man whose conversion the death helped prepare.

Interpretive tension to watch

Stephen's history contains details that differ from Genesis and Exodus as usually read, seventy-five people going down to Egypt, a tomb at Shechem bought by Abraham, which reflect the Greek Old Testament and the traditions of his day. And his tone shifts from careful narration to fierce accusation in verse 51. Was the speech a defense at all, or a prophetic indictment that made his death certain? The chapter invites readers to hear it as both.

이 장을 위한 질문

Stephen shows that God met Abraham, Joseph, and Moses outside the promised land. What does that pattern say about where God can be found?
Joseph and Moses were both rejected by the people they were sent to save. How does that pattern prepare the council to hear about Jesus?
Stephen dies praying for his killers, with Saul watching. What might it have meant for Paul to remember that day after his conversion?

Study with context

Use this as a chapter guide, then press deeper into the text itself. The goal is to slow down observation, notice structure, and ask better questions before jumping to conclusions.

노트에 추가

1 Øverstepresten spurte Stefanus: ”Er disse anklagene sanne?” 2 Stefanus svarte: ”Kjære brødre og ledere i folket vårt! Hør etter det jeg vil si! Vår mektige og vidunderlige Gud viste seg for vår stamfar Abraham, da han bodde i Mesopotamia før han hadde flyttet til Karan. 3 Gud sa til ham: ’Gå ut fra ditt land og dine slektninger og gå til det landet som jeg skal lede deg til.’ 4 Derfor flyttet Abraham fra landet til kaldeerne og bosatte seg i Karan. Der bodde han til faren hans var død. Siden førte Gud ham videre til det landet der dere nå bor. 5 Gud ga ham ingen jord, ikke et eneste lite område, men han lovet at hele landet til slutt skulle tilhøre Abraham og etterkommerne hans. Dette til tross for at Abraham på den tiden ikke hadde noen barn. 6 Gud sa også til ham at etterkommerne hans skulle bo i et fremmed land og bli slaver og være undertrykket i 400 år. 7 ’Men jeg skal straffe det folket som gjør dem til slaver’, sa Gud, ’og etter dette skal de forlate det fremmede landet og tilbe meg på dette stedet.’ 8 Gud ga Abraham instruksjoner om at alle gutter i hver familie skulle bli omskåret. Det var et tegn på at de aksepterte den pakten Gud hadde inngått med Abraham. Da Abraham sin sønn som het Isak, var født, ble han omskåret på den åttende dagen. Isak ble seinere far til Jakob, og Jakob ble far til de tolv sønnene som bli regnet som våre stamfedre. 9 Disse stamfedrene, altså sønnene til Jakob, var misunnelige på broren sin som het Josef. De solgte Josef som slave til Egypt, men Gud var med ham. 10 Først reddet han Josef ut av alle vanskelighetene og lot ham bli en høyt aktet og mektig medarbeider hos farao som var konge i Egypt. Deretter ga Gud Josef en slik visdom at farao utnevnte ham til å styre hele Egypt og ta hånd om den kongelige forvaltningen. 11 Etter et tid ble det sultekatastrofer og store lidelser i Egypt og Kanaan, der forfedrene våre bodde. Folket vårt manglet mat. 12 Da fikk Jakob høre at det fortsatt var såkorn i Egypt. Derfor sendte han sine sønner dit for å kjøpe såkorn, først en gang og så en gang til. 13 På den andre reisen til Egypt avslørte Josef for dem hvem han var, og brødrene ble presentert for farao. 14 Noe seinere sendte Josef bud etter faren sin Jakob og hele slekten hans for at de skulle komme til Egypt. Til sammen var de 75 personer. 15 Så kom Jakob til Egypt og ble der til han døde, både han og sønnene hans. 16 Kroppene deres ble ført til Sikem og ble begravd i den graven som Abraham kjøpte av Hemors sønner. 17 Nå nærmet det seg den tiden da Gud skulle innfri løftet sitt til Abraham. Folket vårt hadde vokst kraftig og blitt et stort folk i Egypt. 18 Men på denne tiden fikk Egypt en ny konge, en som ikke kjente til Josef. 19 Denne kongen var grusom mot folket vårt og forsøkte ved list å kvitte seg med alle gjennom å tvinge forfedrene våre til å sette ut sine nyfødte barn, slik at de skulle dø. 20 I denne tiden ble Moses født. Han var et uvanlig vakkert barn. Foreldrene hans skjulte ham hjemme i tre måneder. 21 Til slutt ble han for stor til å gjemme bort. De ble tvunget til å sette ham ut. Da ble han funnet av datteren til farao. Hun adopterte gutten som sin egen sønn. 22 Moses fikk den beste utdannelsen noen kunne få i Egypt. Han var handlekraftig og snakket med stor myndighet. 23 Da Moses var 40 år, begynte han å gruble over sine røtter og ville lete opp sitt eget folk, israelittene, for å hjelpe dem. 24 Ved et besøk han gjorde blant sine, fikk han se en egypter som mishandlet en israelitt. Han skyndte seg og kom israelitten til hjelp og hevnet seg ved å drepe egypteren. 25 Moses trodde at folket skulle forstå at Gud hadde sendt ham for å sette alle fri, men det gjorde de ikke. 26 Neste dag fikk han øye på to israelitter som hadde røket opp i slagsmål. Han forsøkte å mekle mellom dem og sa: ’Dere er jo brødre! Hvorfor vil dere skade hverandre?’ 27 Men de som hadde startet slagsmålet, dyttet Moses unna og spurte: ’Hvem har satt deg til leder og dommer over oss? 28 Tenker du å drepe meg som du drepte egypteren i går?’ 29 Da Moses hørte at det han hadde gjort, var kjent, flyktet han fra Egypt og levde som fremmed i landet Midjan. Der ble han far til to sønner. 30 Da han 40 år seinere oppholdt seg i ørkenen, nær fjellet Sinai, viste en engel seg for ham i en brennende tornebusk. 31 Moses ble svært forbauset over det han så, og da han gikk nærmere for å undersøke hva det var, ropte Herren til ham: 32 ’Jeg er dine forfedres Gud, Abrahams, Isaks og Jakobs Gud.’ Da skalv Moses av frykt og våget ikke å se opp. 33 Herren sa til ham: ’Ta av deg sandalene, for du står på hellig jord. 34 Jeg har sett lidelsene som mitt folk treller under i Egypt og hørt ropene deres. Nå har jeg kommet for å sette dem fri, og jeg sender deg tilbake til Egypt.’ 35 Gud sendte altså tilbake den samme mannen, som folket før hadde avvist med ordene: ’Hvem har satt deg til leder og dommer over oss?’. Gjennom engelen som viste seg i tornebusken, ble han valgt ut til leder og redningsmann. 36 Moses fikk ved hjelp av mirakler og tegn lede folket ut av Egypt, gjennom Rødehavet og ørkenen i 40 år. 37 Det var Moses som bar fram Guds budskap til israelittene og sa: ’Gud skal la en profet lik meg stå opp for dere av deres eget folk.’ 38 Det var også Moses som fikk snakke med en engel på fjellet Sinai og formidle engelen sitt budskap til folket da de var i ørkenen. Han fikk ta imot Guds lov, budskapet som gir liv, og overgi det til oss. 39 Men forfedrene våre satte seg opp mot Moses og ville vende tilbake til Egypt. 40 De sa til Aron, som var bror til Moses: ’Lag guder til oss som kan lede oss, for denne Moses som førte oss ut av Egypt, ser ut til å ha forsvunnet.’ 41 Så laget de en avgud i form av en kalv og ofret til den, glade over det de selv hadde skapt i menneskelig klokskap. 42 Da ga Gud opp folket og lot dem tjene solen, månen og stjernene som sine guder! I profetene sin bok sier Gud: ’Var det meg dere ofret til i de 40 årene i ørkenen, dere Israels folk? 43 Nei, dere drasset omkring på avgudene deres, teltet til Molok og stjernen til Romfa, bilder som dere selv gjorde for å kunne tilbe. Derfor skal jeg fordrive dere til et land bortenfor Babylon.’ 44 På reisen gjennom ørkenen hadde forfedrene våre med seg vitnesbyrdets telt. Teltet var laget nøyaktig etter det forbilde som Gud hadde vist Moses. 45 Det gikk siden i arv til forfedrene våre. Da Josva erobret landet fra folkene som Gud drev bort, tok de med seg teltet inn i det nye landet. Det ble siden brukt helt til kong Davids tid. 46 Gud hadde i sin godhet valgt ut David til å tjene ham, og David ba om å få bygge et tempel for Israels Gud, 47 Det ble sønnen hans Salomo som fikk gjøre det. 48 Likevel bor ikke den Høyeste i bygninger som menneskene har laget. Gud sier jo i profeten Jesaja: 49 ’Himmelen er min trone, og jorden er min foteskammel. Kan du bygge et tempel til meg som er bedre enn dette? sier Herren. Kan du gi meg et sted der jeg kan bo? 50 Jeg har jo skapt både himmelen og jorden.’ 51 Dere gjenstridige skapninger, som nekter å høre på det Gud sier. Dere er som de verste gudsfornektere! Alltid gjør dere motstand mot Guds Hellige Ånd, akkurat som forfedre deres gjorde. 52 Si meg navnet på en eneste profet som bar fram Guds budskap og ikke ble forfulgt av forfedrene deres. De drepte til og med dem som forutsa at den Rettferdige skulle komme, han som dere nå har forrådt og myrdet. 53 Dere var med vilje og vitende ulydige mot Moseloven, til tross for at dere fikk den overrakt fra englenes hender.” 54 Da de religiøse lederne hørte dette, ble de så rasende på Stefanus at de freste av sinne. 55 Stefanus, som var fylt av Guds Hellige Ånd, så opp mot himmelen og fikk se Guds herlighet og Jesus som sto ved Guds høyre hånd. 56 Stefanus sa: ”Jeg ser himmelen åpen og Jesus, Menneskesønnen, stå ved Guds høyre hånd!” 57 Da skrek de høyt og holdt seg for ørene. Så kastet de seg over Stefanus. 58 De slepte ham ut av byen for å steine ham. De som anklaget ham, vrengte av seg kappene sine og la dem foran føttene på en ung mann som het Saulus. 59 Mens steinene haglet over Stefanus, ba han: ”Herre Jesus, ta imot min Ånd.” 60 Så falt han på kne og ropte: ”Herre, du må ikke anklage dem for denne synden!” Med disse ordene hengende i luften drepe de ham.

읽기를 실제 공부로 바꾸세요

회원가입하고 구절 즐겨찾기, 노트 작성, AI 학습 도구를 사용해 보세요.

회원가입 로그인

이 장 다음의 단계를 선택하세요 계속 읽거나, 계획을 선택하거나, AI와 함께 계속 공부하세요.

다음 장 읽기 Acts 8 in En Levende Bok NT.

읽기 플랜

이 장을 반복 가능한 습관으로 만들고 싶다면 계획을 선택하세요.

이 장에 대해 AI에게 묻기

텍스트가 질문을 제기하거나 한 번의 읽기보다 더 깊이 파고들 때 AI 연구를 계속하세요.

이 장이 여는 주제들을 따라가세요 이 장이 열었을 수 있는 더 큰 질문들에 대한 관련 주제 허브.

모든 주제 둘러보기