Romans 1

Study commentary

Ask AI

Romans 1 opens the most influential letter in Christian history. Paul introduces himself as a servant set apart for the gospel about God's Son, greets a church he did not found, and explains that he has long wanted to visit Rome. Then he states his theme: he is not ashamed of the gospel, because it is God's power for salvation to everyone who believes, revealing a righteousness that comes by faith. The rest of the chapter explains why that gospel is needed. God's wrath is revealed against people who suppress the truth visible in creation, exchange the Creator for idols, and are handed over to their own desires, ending in a catalogue of vices that runs from envy to disobedience to parents.

Read more

Romans 1 is the doorway into a letter that has changed the course of history more than once, through Augustine, Luther, Wesley, and Barth, and the doorway is wide. Paul spends seven verses simply saying hello, because he is writing to a church he did not plant and wants them to know who he is: a servant, an apostle, set apart for a gospel that was promised long ago and concerns God's Son, David's descendant, declared Son of God with power by rising from the dead. He tells them he has prayed for them constantly and has been trying to come for years. Then he states, in two sentences, what the whole letter will unfold. He is not ashamed of the gospel, because it is the power of God for salvation to everyone who believes, Jew first and then Greek, and in it a righteousness from God is revealed, by faith from first to last, as Habakkuk said: the righteous will live by faith. The second half of the chapter is darker and is meant to be. Paul describes a humanity that knows God from the world he made and refuses to thank him, that swaps the glory of the immortal God for statues of men and birds and reptiles, and that is handed over, three times, to the consequences of its own choices. The list of vices at the end is long enough to include everyone, which is the point; chapter 2 will begin with "therefore you have no excuse, you who judge." The bad news is the setup for the good news of chapter 3.

Key passages

Romans 1:1-7 Romans 1:16-17 Romans 1:18-25 Romans 1:26-32 Habakkuk 2:4 Romans 2:1-4

Historical and literary context

Paul wrote from Corinth around AD 57, dictating to Tertius, before carrying the Jerusalem collection east and hoping to go on to Spain by way of Rome. The Roman church had grown without an apostle, mostly in house churches. In AD 49 the emperor Claudius had expelled Jews from Rome, including Christian Jews such as Priscilla and Aquila; when they returned after his death in 54, they found congregations that had become largely Gentile. The letter's long argument about Jew and Gentile addresses that strain. Verses 18 to 32 draw on a Jewish critique of pagan idolatry familiar from the Wisdom of Solomon, which Paul will turn on his own people in chapter 2.

How the chapter unfolds

Verses 1 to 7 are the greeting, expanded into a summary of the gospel: promised in Scripture, concerning the Son of David declared Son of God by the resurrection. Verses 8 to 15 give thanks for the Romans' faith and explain Paul's long-delayed visit and his obligation to preach to Greeks and non-Greeks alike. Verses 16 and 17 state the thesis, with the quotation from Habakkuk 2:4. Verses 18 to 23 describe the suppression of the truth known from creation and its exchange for images. Verses 24 to 32 record three times that God "gave them over," to impurity, to dishonorable passions, and to a depraved mind, and close with a list of vices.

Why this chapter matters

Verses 16 and 17 have been called the keystone of the letter and of Protestant theology; Luther described the phrase "the righteousness of God" as the gate through which he entered paradise once he understood it as a gift rather than a demand. Verse 20 is the classic text for natural revelation, the claim that creation itself leaves people without excuse. The threefold "God gave them over" describes judgment as abandonment to one's own choices rather than as external punishment, a picture that has shaped Christian thinking about sin ever since.

Interpretive tension to watch

Verses 26 and 27 are the New Testament's most discussed statement about same-sex relations, and readers disagree sharply about what Paul had in view and how it applies today. The passage's rhetorical shape matters for any reading: it builds a case against "them," the idolatrous pagan world, so that chapter 2 can spring the trap on anyone who judges, since "you who pass judgment do the same things." Whether "the righteousness of God" in verse 17 means God's own justice, the status he gives believers, or his saving action is a further debate that runs through the whole letter.

Questions for this chapter

  • Paul says he is "not ashamed" of the gospel. What about the message might have been embarrassing in Rome, and what would it be today?
  • Verse 20 claims that creation makes God's power and nature plain. What can be known about God from the world, and what cannot?
  • Three times the chapter says God "gave them over." How is being left to your own desires a judgment?

Study with context

Use this as a chapter guide, then press deeper into the text itself. The goal is to slow down observation, notice structure, and ask better questions before jumping to conclusions.

Add to Notes
1 Hilsen fra Paulus, som er Jesu Kristi tjener. Jeg er valgt ut av Gud for å være hans utsending og spre det glade budskapet som han for lenge siden lovet oss ved profetene sine i den Hellige Skriften. 3 Dette er det glade budskapet om hans Sønn, Jesus Kristus, vår Herre. Han kom til verden som et menneske og ble født inn i slekten til kong David. Jesus Kristus var ikke bare menneske. Samtidig var han Guds sønn, noe som Gud på en mektig måte ga bevis på ved å la sin Hellige Ånd reise ham opp fra de døde. 5 Jesus Kristus har gitt meg den forretten å få være hans utsending og fortelle alle folk om det han har gjort, slik at de kan begynne å tro og lyde ham. Gjennom dette livet kan alle gi Gud ære. 6 Blant dem som har fått innbydelsen for å høre Jesus Kristus til, er også dere. 7 Til alle dere som bor i Roma, som er elsket av Gud og har takket ja til innbydelsen hans om å tilhøre ham. Jeg ber om at Gud, vår Far, og Herren Jesus Kristus, vil vise dere godhet og fylle dere med fred. 8 Først av alt vil jeg si at jeg takker Gud for dere alle på grunn av det Jesus Kristus har gjort. Jeg takker Gud, etter som de over alt snakker om den troen dere har. 9 Gud selv vet at jeg stadig ber for dere. Det er ham jeg tjener av hele hjertet mens jeg sprer det glade budskapet om Guds sønn. 10 En ting jeg alltid ber om, er at jeg en dag må få muligheten til å reise til dere, om Gud vil. 11 Jeg lengter etter å treffe dere og dele alt godt med dere som Gud ved sin Ånd vil gi oss, slik at dere blir styrket i troen. 12 Eller rettere sagt: Slik at jeg kan oppmuntre dere, og dere meg, gjennom den tro vi har felles. 13 Jeg vil at dere skal vite, kjære søsken, at jeg flere ganger har tenkt å komme til dere, for at troen skal få det samme gode resultat hos dere, som den har fått hos andre folk. Alltid er det blitt noe som hindret meg i å komme. 14 Det inngår i oppdraget mitt å nå ut til folk, både i vår kultur og i andre kulturer, både til dem som er velutdannet og til vanlig enkle mennesker. 15 Derfor vil jeg gjerne komme til dere i Roma, slik at jeg kan spre det glade budskapet også der. 16 Jeg skammer meg ikke for det glade budskapet om Jesus. Det handler om Guds kraft til å frelse hver og en som tror. Jødene var de første som fikk høre budskapet, men det gjelder for alle folk. 17 Det glade budskapet gjør klart at vi gjennom helhjertet å tro på Jesus, kan bli skyldfri innfor Gud. Det står i Skriften: ”Den som tror, blir skyldfri innfor Gud og får leve.” 18 Gud viser fra himmelen sitt sinne mot alle mennesker som lever i synd og ondskap, og som hindrer andre fra å kjenne til sannheten om ham. 19 De blir straffet fordi de ikke vil lyde Gud til tross for at de allerede kjenner til det vi kan vite om ham. Gud har vist hvem han er. 20 Helt siden verden ble skapt har menneskene kunne se Guds grenseløse makt og forstå at han virkelig er Gud. De kan ikke med sitt blotte øye oppdage egenskapene hans, men de kan forstå hvem Gud er gjennom å betrakte alt han har skapt. Derfor finnes det ingen unnskyldning for dem som ikke vil lyde Gud! 21 Til tross for at menneskene kjente Gud, nektet de å tilbe ham som Gud og takke ham. I stedet henga de seg til egne fantasier om tilværelsen. Deres forvirrede sinn ble fylt av et åndelig mørke. 22 De påsto seg å være kloke, men endte i stedet i den komplette dårskap. 23 I stedet for å tilbe Gud, han som har all makt og aldri kan dø, tilba de avguder, bilder av vanlige dødelige mennesker og alle slags dyr, både slike som flyr og slike som lever på land. 24 Gud lot folkene følge sine egne begjær. De utførte motbydelige og skammelige seksuelle handlinger med hverandre. 25 I stedet for å tro på Gud, han som er sannheten, valgte de å tro på løgn og bedrag. De tilba og tjente det skapte i stedet for Skaperen. Han er den som skal bli hyllet for evig. Ja, dette er sant! 26 Etter som de trodde på løgn og bedrag, lot Gud dem hengi seg til homoseksuelle aktiviteter. Til og med kvinnene byttet ut sin naturlige seksualitet og tilfredsstilte sine behov med hverandre. 27 Mennene sluttet å ha naturlige seksuelle forhold til kvinner og begynte å bli tent av begjær til hverandre, slik at de utførte skammelige handlinger med andre menn. På denne måten ble de selv årsaken til den rettferdige straffen de fikk for sin ondskap. 28 Ja, etter som de ikke brydde seg om å kjenne Gud, lot Gud dem få følge sine egne onde tanker, slik at de gjorde det de ikke skulle ha gjort. 29 Menneskene ble fylt av all slags ondskap, umoral, egoisme, hat, misunnelse, mordlyst, aggresjon, svik og ond vilje. 30 Ja, de sladrer og lyver om andre. De håner Gud. De er storsnutet, arrogante og skrytende. De finner stadig nye måter til å gjøre det som er ondt, de er ulydige mot foreldrene sine. 31 De tenker aldri på andre, men bryter stadig løftene sine, etter som de mangler både kjærlighet og medfølelse. 32 De vet at Gud en dag skal straffe dem med døden for det de gjør, men likevel fortsetter de. Ikke nok med det: De roser også andre som lever på dette viset.

Turn reading into real study

Sign up to bookmark verses, take notes, and study with AI-powered tools.

Sign Up Log In
Choose your next step after this chapter Keep reading, choose a plan, or keep studying with AI.
Read the next chapter Romans 2 in En Levende Bok NT.

Reading Plans

Choose a plan if you want to turn this chapter into a repeatable habit.

Ask AI

Continue with AI study if the text raises questions or presses deeper than one reading.
Follow the themes this chapter opens Related topic hubs for the larger questions this chapter may have opened.
Browse all topics

Bible passages about faith

A curated study hub for readers searching for faith, trust, assurance, and living dependence on God.

Bible passages about holiness

A curated Bible hub for readers searching for holiness, consecration, obedience, and life set apart for God.

Bible passages about identity

A curated Bible hub for readers searching for identity, belonging, adoption, purpose, and new life in Christ.

Bible passages about salvation

A curated Bible hub for readers searching for salvation, grace, new birth, rescue from sin, and life in Christ.