Acts 13

Kommentar zu diesem Kapitel

KI zu diesem Kapitel fragen

Acts 13 is the beginning of the church's deliberate mission to the wider world. In Antioch the Holy Spirit sets apart Barnabas and Saul, and they sail to Cyprus, where a sorcerer is struck blind and a Roman proconsul believes. From there Saul, now called Paul, travels to Pisidian Antioch and preaches the chapter's centerpiece, a sermon in the synagogue that tells Israel's story from Egypt to David and then announces that God has raised Jesus, David's promised descendant, from the dead, so that forgiveness and justification are offered through him. The whole city gathers the next Sabbath; jealousy and opposition follow; and Paul and Barnabas turn to the Gentiles.

Kapitelkommentar öffnen

Acts 13 is where the church stops waiting for the world to come to it. In Antioch, during worship and fasting, the Holy Spirit tells the leaders to set apart Barnabas and Saul, and they go, first to Cyprus and then into the interior of Asia Minor. Cyprus gives the journey its first confrontation, a sorcerer named Elymas who tries to keep a Roman governor from the faith and is struck blind, and its first notable convert, the governor himself. Luke marks the moment by calling Saul "Paul" for the first time. Then comes the sermon that occupies the center of the chapter. Invited to speak in the synagogue of Pisidian Antioch, Paul tells the story his hearers already knew, Egypt, the wilderness, the judges, Saul, David, and lands it on Jesus, David's promised descendant, whom Jerusalem did not recognize and God raised from the dead, never to see decay. Through him, Paul says, forgiveness is proclaimed and everyone who believes is justified from everything the law of Moses could not justify them from. The response is enormous and divided. The whole city gathers the next Sabbath; some believe, others contradict, and Paul and Barnabas announce that they will turn to the Gentiles, quoting Isaiah's promise of a light to the nations. They are driven out. They shake the dust off their feet. And the disciples, Luke says, were filled with joy and with the Holy Spirit.

Wichtige Bibelstellen

Acts 13:1-3 Acts 13:26-39 Acts 13:46-48 Isaiah 49:6

Historischer und literarischer Kontext

Antioch in Syria was the first largely Gentile church and the base for the journeys that took the gospel across the Roman world. Cyprus was Barnabas's home island. Sergius Paulus was a genuine Roman governor, and his interest reflects the curiosity Judaism and its offshoots attracted among educated Romans. Pisidian Antioch, in the interior of Asia Minor, had a synagogue with both Jews and God-fearing Gentiles, the mixed audience Paul addresses. Luke marks the transition from "Saul" to "Paul" in this chapter, and John Mark's departure at Perga will later cause a rift between Paul and Barnabas.

Wie sich das Kapitel entfaltet

Verses 1 to 3 are the commissioning at Antioch by the Spirit, through fasting, prayer, and laying on of hands. Verses 4 to 12 are Cyprus: preaching in synagogues, the confrontation with Elymas, and the proconsul's faith. Verse 13 records John Mark leaving. Verses 14 to 41 are the sermon at Pisidian Antioch, recounting God's acts from the exodus through the judges, Saul, and David to Jesus, John the Baptist's witness, the crucifixion by those who did not recognize him, the resurrection with quotations from Psalm 2, Isaiah 55, and Psalm 16, and the offer of forgiveness with a warning from Habakkuk. Verses 42 to 52 tell of the crowds, the opposition, the turn to the Gentiles with Isaiah 49, the spread of the word, the expulsion, and the disciples' joy.

Warum dieses Kapitel wichtig ist

Acts 13 records the first missionary journey and the sermon that shows how Paul preached to people who knew the Scriptures: as the completion of Israel's story in the resurrection of Jesus. Verse 39, "through Him everyone who believes is justified from everything you could not be justified from by the law of Moses," is the seed of the doctrine Paul will develop in Romans and Galatians. The turn to the Gentiles in verses 46 and 47, grounded in Isaiah's "light for the Gentiles," is a hinge of the whole book of Acts. The chapter also models mission as something the Spirit initiates and the church confirms through worship, fasting, and prayer.

Auslegungsfrage im Blick behalten

Verse 48 says that "all who were appointed for eternal life believed," while verse 46 says the opponents "do not consider yourselves worthy of eternal life." The chapter places divine appointment and human refusal side by side without explaining how they relate, and Christian traditions have read that juxtaposition very differently. Luke seems content to let both stand.

Fragen zu diesem Kapitel

  • The mission begins while the church is worshiping and fasting. What does that setting suggest about how the church discerns its calling?
  • Paul preaches the resurrection by walking through Israel's history. Why might telling the whole story matter more than stating the conclusion?
  • When opposed, Paul and Barnabas turn to the Gentiles and quote Isaiah. How does rejection become an opening in this chapter?

Mit Kontext studieren

Nutze dies als Kapitel-Leitfaden und gehe dann tiefer in den Text selbst. Ziel ist es, die Beobachtung zu verlangsamen, die Struktur wahrzunehmen und bessere Fragen zu stellen, bevor man vorschnell zu Schlussfolgerungen kommt.

Zu Notizen hinzufügen
1 I menigheten i Antiokia var det profeter som bar fram budskap fra Gud, og andre som underviste. Det var: Barnabas, Simeon, som også ble kalt ”den svarte”, Lukius fra Kyréne, Manaen, som var pleiebror til fyrst Herodes, og Saulus. 2 En gang da disse mennene tilba Herren og fastet, sa Guds Hellige Ånd: ”Velg ut Barnabas og Saulus til en spesiell oppgave som jeg har valgt dem ut for.” 3 Da de hadde fastet og bedt ytterligere en gang, la de hendene på de to og sendte dem ut på oppdraget. 4 Etter at Barnabas og Saulus var blitt sendt ut av Guds Hellige Ånd, reiste de ned til Seleukia og seilte over til Kypros. 5 Den første byen de kom til, het Salamis. Der fant de fram til de jødiske synagogene og talte til folket om Jesus. Johannes Markus fulgte med som medarbeider. 6 De reiste fra by til by på hele øya og talte. Til slutt kom de til Pafos. Der møtte de en jødisk trollmann som het Barjesus. Han påsto at han kunne bringe budskap fra Gud. 7 Han brukte ofte å besøke den romerske landshøvdingen Sergius Paulus, som var en svært klok og forstandig mann. Landshøvdingen ba nå Barnabas og Saulus hjem til seg, etter som han ville høre budskapet om Jesus. 8 Men trollmannen, som også ble kalt Elymas, motarbeidet dette og forsøkte å hindre landshøvdingen fra å tro. 9 Da ble Saulus, som også ble kalt Paulus, fylt av Guds Hellige Ånd. Han satte øynene i trollmannen og sa: 10 ”Du djevelens sønn, full av bedrageri og falskhet, en fiende til alt som er godt, vil du aldri slutte med å forvrenge budskapet om Herren Jesus? 11 Men nå har Herren bestemt at du skal bli straffet. Du skal bli totalt blind en tid.” I samme øyeblikk senket det seg tåke og mørke over trollmannen. Hjelpeløs begynte han å gå omkring og lete etter noen som kunne holde ham i hånden og føre ham fram. 12 Da landshøvdingen så det som skjedde, begynte han å tro. Han var helt forundret over det han hadde fått lære om Herren Jesus. 13 Paulus og følget hans reiste fra Pafos og seilte til Perge i provinsen Pamfylia. Der forlot de Johannes Markus og reiste tilbake til Jerusalem. 14 Barnabas og Paulus fortsatte til Antiokia, en by i provinsen Pisidia. Da det ble hviledag, gikk de til synagogen for å være med på gudstjenesten. 15 Etter den vanlige opplesningen av Moseloven og profetene, snudde forstanderne for synagogen seg mot Paulus og Barnabas og sa: ”Brødre, om dere har noe å bidra med som kan være oss til hjelp, så kom fram og si det!” 16 Da reiste Paulus seg, ga tegn til alle om å være stille og sa: ”Israelitter, og alle andre her som tilber Gud! Hør på meg! 17 Israels Gud valgte seg ut forfedrene våre til å være hans eget folk. Han lot dem bli et stort folk mens de bodde som fremmede i Egypt. I sin tid førte han folket ut derfra på en mektig måte og reddet dem fra slaveriet. 18 I 40 år hadde Gud tålmodighet mens de gikk i ørkenen. 19 Han utryddet sju folk i Kanaan og ga landet deres til israelittene. 20 Alt dette tok omkring 450 år. Etter det lot han forskjellige dommere herske over folket, fram til den tiden da profeten Samuel styrte Israel. 21 Folket tigget om å få en konge, og Gud ga dem Saul, som var sønn av Kis, en mann av Benjamins stamme. Han regjerte i 40 år. 22 Men Gud avsatte ham og lot David bli konge i stedet. Gud sa om ham: ’Jeg har funnet David, Isais sønn, en mann som følger min vilje. Han vil gjøre alt det jeg sier til ham.’ 23 Gud lovet kong David at en av etterkommerne hans skulle bli en frelser for Israels folk. Det er dette som nå har blitt virkelighet. Jesus er den som frelser oss. 24 Før Jesus trådte fram, forberedte døperen Johannes Israels folk ved å oppfordre alle til å forlate synden, vende om til Gud og la seg døpe. 25 Da oppgaven til Johannes nærmet seg slutten, sa han: ’Jeg er ikke den personen som Gud har lovet for å frelse dere. Han kommer etter meg, og han er så mektig at jeg ikke en gang er verdig til å knytte opp remmene på sandalene hans.’ 26 Hør etter det jeg sier, dere som er etterkommere av Abraham, og alle andre som tilber Gud! Denne frelse gjelder oss alle. 27 Folket i Jerusalem og lederne deres forsto ikke hvem Jesus var. De skjønte ikke at han var den som Gud talte om ved profetene, til tross for at de hadde hørt profetene sitt budskap bli lest hver uke på hviledagen. Derfor dømte de ham til døden, og gjennom det som skjedde, ble det til virkelighet som Gud hadde forutsagt. 28 Ja, til tross for at de ikke kunne finne noen gyldig grunn til å henrette ham, ba de Pilatus om å drepe ham. 29 Da de hadde sluttført alt som står i Skriften når det gjelder Jesu død, tok de ham ned fra korset og la ham i en grav. 30 Men Gud vakte ham opp fra de døde. 31 Jesus viste seg mange ganger i de følgende dagene for dem som hadde fulgt ham fra Galilea til Jerusalem. Det er disse som nå forteller om ham for Israels folk. 32 Nå har turen kommet til dere. Vi er her for å fortelle de glade nyhetene om at Gud, nettopp i våre dager, har innfridd løftet sitt til forfedrene ved å vekke Jesus opp fra de døde. Det er om ham den andre salmen i Salmenes bok forteller, når den sier: ’Du er min sønn. I dag har jeg blitt din Far.’ 34 For Gud hadde lovet at Jesus skulle stå opp fra de døde og aldri mer behøve å dø. Det forklarte han med ordene: ’Jeg skal innfri mitt Hellige og pålitelige løfte og gi dere alt det gode jeg lovet David.’ 35 Det løfte han tenkte på, var dette: ’Du skal ikke la din Hellige tjener gå til grunne.’ 36 Dette løfte handler ikke om David, for da David hadde tjent folket i trå med Guds vilje, døde han, ble begravd, og kroppen hans gikk til grunne. 37 Nei, det handler om en annen, en som Gud vakte opp fra de døde, der kroppen ikke gikk til grunne. 38 Mine venner, hør etter på det jeg har å si! Det er ved denne mannen, Jesus, som dere kan få tilgivelse for syndene deres. 39 Alle som tror på ham, blir skyldfri innfor Gud, noe dere aldri kunne oppnå gjennom det å følge Moseloven. 40 Derfor må dere passe nøye på. Ikke la dere bli rammet av det Gud advarer dere mot ved profetene: 41 ’Pass nøye på, dere som håner sannheten. Dere vil undre dere og bli til intet. Jeg vil gjøre noe stort i deres tid, noe som dere ikke kommer til å tro den dagen de forteller det for dere.’ ” 42 Da gudstjenesten var over og Paulus og Barnabas dro fra synagogen, ba folket at de måtte komme tilbake neste uke på hviledagen, slik at de kunne få høre mer. 43 Mange jøder, og andre som tilba Israels Gud, passet på å holde seg nær Paulus og Barnabas som talte til dem og oppfordret: ”Fortsett å leve fast forankret i Guds godhet og tilgivelse.” 44 På hviledagen en uke seinere, kom nesten hele byen for å høre budskapet om Herren Jesus. 45 Da de religiøse lederne så alt folket, ble de misunnelse og begynte å håne Paulus og latterliggjøre alt han sa. 46 Paulus og Barnabas svarte uten å nøle: ”Dere jøder skulle være de første som fikk sjansen til å høre budskapet om Herren Jesus, men etter som dere avviser tilbudet og gjør dere selv uverdige til det evige livet, så vender vi oss nå til andre folk. 47 Det er også det Herren har gitt oss befaling om, for det står i Skriften: ’Jeg har gjort deg til et lys for alle folk, for at du skal frelse alle på hele jorden.’ ” 48 Da de som ikke var jøder, hørte dette, ble de svært glade og hyllet budskapet om Herren Jesus. Alle som var utsett til evig liv, begynte å tro. 49 De glade nyhetene om Herren spredde seg i hele området. 50 Men de religiøse lederne hisset opp de høytstående kvinnene som tilba Israels Gud. De ledende mennene i byen satte i gang en forfølgelse mot Paulus og Barnabas og drev dem bort fra området. 51 Begge ristet da støvet fra byens gater av føttene sine og bekymret seg ikke mer for innbyggerne, men fortsatte til byen Ikonium. 52 Disiplene ble fylt av glede og Guds Hellige Ånd.

Mach aus Lesen echtes Bibelstudium

Registriere dich, um Verse zu speichern, Notizen zu machen und mit KI-gestützten Werkzeugen zu studieren.

Registrieren Anmelden
Nächste Schritte nach diesem Kapitel Weiterlesen, Plan wählen oder mit KI weiterarbeiten.
Nächstes Kapitel lesen Acts 14 in En Levende Bok NT.

Lesepläne

Wähle einen Plan, wenn du aus diesem Kapitel eine Gewohnheit machen willst.

KI zu diesem Kapitel fragen

Mit KI weiterdenken, wenn der Text Fragen offenlässt oder tiefer drängt.
Folge den Themen, die dieses Kapitel öffnet Verwandte Themenhubs, wenn dieses Kapitel eine größere Frage geöffnet hat.
Alle Themen

Bible passages about faith

A curated study hub for readers searching for faith, trust, assurance, and living dependence on God.

Bible passages about prayer

A curated Bible hub for readers searching for prayer, dependence, boldness before God, and persevering intercession.

Bible passages about identity

A curated Bible hub for readers searching for identity, belonging, adoption, purpose, and new life in Christ.

Bible passages about salvation

A curated Bible hub for readers searching for salvation, grace, new birth, rescue from sin, and life in Christ.